Forteljingar
 

Mons Teigen del 1
Birger Hylland har samla inn informasjon om Mons Teigen, og Teigen City
 

Mons Teigen del 2
Birger Hylland har samla inn stoff og bilete om Mons Teigen, og Teigen City
 

Peder Vangsnes
 

Ein lokal velgjerar, Lars Kjønnegarard 100 år
 


Meta-Description:
Meta-Keywords:

Johannes Gullbrå (1888 - 1986)
Sjå Ættebok II for Vossestrand, Engjaland 30c

"Hangoren Jolenummer 1950"
Forteljing om Johannes
pdf - Klikk her
Samla av: Anne Herheim
Foto: Samla av Leiv Karstein Herheim

Biletet viser Johannes S. Gullbrå (1888-1986) til høgre
Til venstre: Johannes O. Herheim (1889 - 1973)
USA
Meta-Description:Forteljing samla av Anne Herheim
Meta-Keywords:

Meta-Description:
Meta-Keywords:

Jon Lilletun - Minister
Askeladd ved Kongens bord
Universitas 22. oktober 1997
Jon Lilletun, Guds disippel, vår minister, som ble unnfanget og født i Vossestrand, pint under en rettssak i 1975, dømt, fengslet og nedbrutt, stod opp fra asken, for inn i Kristelig Folkeparti, sitter i dag hos Kjell Magne Bondeviks, den allmektige statsministers høyre hånd, skal derfra legge premissene for overgangen til kunnskapssamfunnet. Av Øystein Krogsrud og Mathias Theissen (foto)

Jon Lilletun sitter på sitt nye kontor etter sin første arbeidsdag som statsråd. Vår avtale har blitt utsatt fra en gang på mandag morgen til klokka halv fem om ettermiddagen til klokka ni om kvelden. Det er hektisk å være ny statsråd. Dessuten er Lilletun kjent for å være ustrukturert. Noe som innimellom har kostet ham dyrt.

Historien om Jon Lilletun er som eventyret om Askeladden, yngst av fire brødre, fra trange kår, fratatt muligheten til utdannelse, gjorde opprør fra familien, gikk konkurs, ble straffedømt, men vant prinsessa og halve kongeriket til slutt. Han ser ut som om han kappåt med trollet og han høres ut som om han målbandt prinsessa, men vurdert ut i fra mengden av blomster på kontoret besitter mannen også andre kvaliteter.

Lilletun vokste opp på et småbruk med ei ku, fire sauer, fire geiter og en julegris, jord som bare holdt til mat til dyra, skog som bare holdt til ved og ei tilleggsnæring som landpostbud i ei bygd som knapt mottok post.

- Vi mangla aldri noe, men vi hadde det aldri flust heller. Men jeg ble sur da vi alltid ga tienden til menigheta. Jeg syntes det var meningsløst den gang, tatt i betraktning at vi hadde så lite. Men i ettertid ser jeg på det som en velsignelse, som en djup livsvisdom. Man blir aldri fattig av å gi. Ofte skulle jeg ønske jeg kunne være like konsekvent som mine foreldre.


Handelsdreng

Lilletun dveler ikke unødig lenge ved sine trange oppvekstvilkår. Det gjør heller ikke Leif Vinje. Vinje er 85 år gammel, nesten døv og har store problemer med å forstå østlendinger som snakker fort. Men han forstår nok til å bekrefte at han hadde Jon Lilletun som handelsdreng i landhandelen på Vossestrand fra 1960. Da var Lilletun 15 år og skulle egentlig ha begynt på gymnaset hvis familien hadde hatt råd til å betale for hybel på Voss.

- Min egen bakgrunn er en viktig årsak til at jeg er spesielt opptatt av studiefinansiering. Alle skal ha rett til videregående utdanning. Likevel klandrer jeg ingen for at jeg ikke har fått tatt artium og høyere utdanning, for jeg kunne ha besørget dette i ettertid. Men mitt liv har vært foreningslivet. Jeg har valgt folkedanning via folkerørslene som bedehuset, målrørsla og ungdomshuset.

Lilletun sier bedehuset og ungdomshuset i samme setning, som om de naturlig hørte sammen. Men slik har det ikke alltid vært. Samme året som Lilletun begynte som handelsdreng og flyttet inn på Leif Vinje Landhandel gikk han for første gang på dans på ungdomshuset. Det var ikke god tone i en familie som var strengt religiøse pinsevenner.

- I dag mener jeg at jeg har vært kristen i alle år. Jeg har aldri tatt avstand fra barnetrua. Men offisielt var jeg nok ikke kristen i noen år. Den gang var det et enten eller. Det har vært et stort problem at vi har gjort kristendom til et spørsmål om hvilket miljø man tilhører.

Etter en kort periode som opprører gledet Lilletun familien med å finne tilbake til sine røtter. Han valgte å voksendøpe seg som attenåring, slik tradisjonen er blant pinsevennene. Og selv om perioden som handelsdreng ikke var helt problemfri, ifølge Leif Vinje, (- Det tok litt tid før han kom inn i det. Dessuten hadde han problemer med å beregne hvor mye tøy som skulle til for å lage dameklær. Også glemte han en gang at han tappet sirup på flasker, mens han ekspederte en kunde, slik at hele kjelleren ble fylt med sirup) valgte Lilletun å fortsette sin karriere innen handelsnæringen via ettårig handelsskole til dagligvarehandel og agenturforretning i Bergen.


Konkurs og fengsel

På begynnelsen av 70-tallet drev ministeren et personlig eid agenturfirma i Kritiansand. I 1973 gikk han på en dundrende konkurs. To år senere ble han dømt til 45 dagers ubetinget fengsel for grove forsømmelser i regnskapsføring samt manglende innbetaling av moms, skatt og investeringsavgift. Ifølge Vårt Land skrev bobestyreren at det ikke lå personlig vinning bak konkursen.

- Jeg vet mye om livet, fordi jeg har vært så langt nede at jeg har vært i tvil om jeg ville greie å reise meg igjen. Jeg følte jeg hadde sviktet familien min, det jeg stod for, samfunnet og at jeg derfor måtte gjøre opp for meg.

Det står smerte å lese i ansiktet til Lilletun når han snakker om denne epoken i livet sitt. Han sier han har det vondt når han snakker om det. Men hvorfor er det så vondt det som ikke er gjort i egen vinnings hensikt?

- Det var nederlaget og ydmykelsen som gjorde så vondt. Det var tøft å motta dommen.

Lilletun ønsker ikke å snakke mer om dette temaet. Men han snakker gjerne om hva livet har lært ham.

- Ydmykhet, ikke ta noe for gitt. Alle er avhengige av tilgivelse, og tilgivelsen gir håp om å lykkes igjen. Tilgivelsen gir grunnlaget for en ny start. Dette er de to grunnleggende elementene i kristendommen og i mitt eget liv.


Ny karriere


Det var på dette tidspunktet i livet at Lilletun begynte sin karriere med arbeid for ungdom. Et arbeidsområde som har fulgt ham helt til Kongens bord. Fra 1975 til 1989 jobbet han helt eller delvis som ungdomssekretær i Kristiansand kommune og Vennesla kommune. I denne perioden tok han også en annen beslutning - som indirekte gjorde veien til dagens ministerpost kortere.

- Da jeg traff kona ble vi enige om at det ville være en fordel om vi begge hadde samme kristne ståsted. Siden hun stod i statskirka bestemte også jeg meg for å bli medlem. Dette ble utsatt nærmere femten år på grunn av en klokker jeg møtte da jeg var i kirka for å melde meg inn i statskirka samtidig som jeg meldte den eldste jenta mi til dåp. Klokkeren snakket så stygt om pinsevenner at jeg utsatte innmeldelsen i nærmere femten år. Jeg ville ikke stå i samme kirke som han som snakket så stygt om andre mennesker.

I 1983 tapte Lilletun kampen om å bli ordfører i Vennesla. Fire år senere ble han nestleder i partiet og seks år senere ble han innvalgt på Stortinget. Sju av de åtte årene på Stortinget har han jobbet med kirke og utdanning - mannen som selv har mesteparten av sin utdannelse fra søndagsskolen.

- Det er et kvalitetsstempel for samfunnet vårt at man kan nå til topps uten formell bakgrunn. I et land som Frankrike finnes det knapt nok ledere som ikke har gått på noen få utvalgte eliteskoler. Jeg har noe av den samme opprinnelsen som Thorbjørn Berntsen. Norsk politikk ville vært fattigere uten politikere som har enn annen bakgrunn enn den akademiske. Det mener jeg sjøl om min egen jobb nå går ut på å slåss for den akademiske utdannelsen.

Lilletun er forsiktig med å komme med detaljerte programerklæringer. Han påpeker at ingen kan forvente store forandringer på det statsbudsjettet som ligger til behandling. Noen få visjoner tillater han seg derimot å snakke om.

- Norge er et av verdens rikeste land. Vi må ha nok penger til å investere i vitenskapelig utstyr. Dessuten må vi øke bidragene til forskning, slik at vi hever oss opp på det samme nivået som gjennomsnittet i OECD.

- Men hva skal bli ditt viktigste bidrag til kunnskapssamfunnet?

- Jeg skal bidra til allmenn forståelse for hvor viktig det er å investere i mennesker. Betre byrdi du ber ’kje i bakken enn mannevit mykje. D’er betre enn gull i framand gard. Aldri har vi hatt så mye penger på bok, og snart også i utenlandske aksjer. En del av disse pengene må vi bruke til å investere i mennesker og utstyr. Men dette er det ikke jeg alene som skal sørge for. Det akademiske Norge må på banen. Vi må høre dem, lese dem, se dem. Hvis noen har kompetanse til å delta i samfunnsdebatten, gi analyser, legge premisser og trekke konklusjoner så er det Universitets- og Forsknings-Norge.

- Er du som Askeladden?

- Nei, askeladd er ikke et naturlig ord for meg å bruke om meg sjøl.
Meta-Description: xmlns:o=
Meta-Keywords: xmlns:o=

Sivert P. Shelvik (1885 - 1958)
Sjå Ættebok for Vossestrand, Herheim 64b
Sivert har skrive ei lang forteljing om barndom, oppvekst og livet på Vossestrand før han reiste til Amerika og om korleis han reiste til Amerika og om livet der.
Fyrste del av forteljinga finn du her.
Andre del av forteljinga finn duher
Dikt om Vossastrondè finn duher
Meir kjem kanskje seinare.
Me treng fleire foto av Sivert (Sjur). Er det nokon som har det, så ta kontakt?
Meta-Description:Forteljingar av Sivert P. Shelvik
Meta-Keywords:

November 23, 1971

Madison Man Finds It´s Waiting When He Returned to Norway


"Save My Scythe" Friend
Told; He Does for 61 Years
By FRANK CUSTER (Of The Capital Times Staff)
Foto: Herheim Foto, Voss
Take good care of this scythe. Imay be back soon," John Herheim 225 Buell St. told his friend, David Sausjord,61 years ago.
The scene was on a farm near Vossestrand, Norway, in 1910 when Herheimdecided to leave his home and migrate to the United States.
Sausjord did exactly what Herheim requested.
During the past year, John Herheim returned to Norway and revisitedthe scenes of his youth. He went to the Sausjord farm where his friendhanded him the scythe he left behind.
* * *
The newspaper in Voss, Norway, carried a picture of Herheim holding thesix-decade old scythe while his friend looks on.
"When John Herheim left Vossestrand 61 years ago to settle down inthe United States, he made many farewells," said the news story.
"The thing John wanted to leave least of all was a good scythe he hadmade himself." He left it with his good friend, David Sausjord, with thewords, ´take good care of this scythe, I may be back soon.´
"It was, therefore, a great moment to both of them when David gaveJohn the same scythe John had given him in 1910. It was in good conditionand after some sharpening, John could again try it on the grass aroundthe houses at the Sausjord farm.
Meta-Description:"Save my scythe§ Friend Told; he does for 61 years
Meta-Keywords:Johannes Herheim,John Herheim,David Sausjord

David Sausjord - Kvardagsmenneske
Horda Tidend, 21. april 1982
Kvardagsmenneske eg minnest
David Sausjord - bonden - fjellmannen - forteljekunstnaren
Det var ein dag i femtiåra eg møtte han David Sausjord fyrstegongen. Han stod utanfor selet sitt i Fedlehaugane og ordna med noko material.Grunnen til at eg minnest dette møtet var ein historie han fortaldemeg frå fjellet.
Han hadde opplevd so mangt i fjellet. Det har vel andre ogso gjort. Meneg veit ikkje om mange som kan gje det att slik som han David gjorde. Hankunde kunsten å gjera det levande.
Denne historien var om den fyrste reinsjakta i Voss ogVossestrand Reinsdyrlag. Som kjent kjøpte laget inn dyr i trettiåraog sleppte i Nordfjella. Dei var fire mann i jaktlaget. Dei andre tre varhan Mons Straume, han Brynjulv Herheim og han Anders Gavle. Veret var ikkjeav det beste då dei kom i fjellet. Det regna og bles - var rettelegufyseleg. I dei dagar var ikkje folk so velrusta med regnklede og støvlarsom dei er i dag. Det var ullkleda som berga dei når dei kom ut forei brosa. Lærstøvlane tok derimot inn mykje vatn.
Karane var difor nokso gjennomblaute då dei kom i Sødalen,der dei skulde overnatta. Men jaktlukka var betre enn veret. Ho smiltefaktisk til dei - På selsbøen i Sødalen gjekk reinsdyrflokken.Karane løyste eit einaste skot og ein ung bukk gjekk i bakken.
Tre av karane gjekk i gang med å vøla opp kjøtet. Detvarma dei frosne nevane. Den fjerde gjekk inn i selet og gjorde opp varme.Her fann dei noko busalt og kunde koka seg ei kjøtgryta. Våtesokkar og labbar hekk kring kjøtgryta på omnen - Dåmaten kom på bordet byrja dei frosne karane å tina opp. Detvarme kjøtsodet smaka heilt framifrå. Dei var samde om atnoko betre måltid hadde dei aldri hatt. Det var etter at kaffienkom på bordet og dei hadde fått seg ein aldri so liten knertav ei flaska. Det vart faktisk til at dei sette til livs ein tallerk tilav det gode kjøtsodet før dei gjekk til ro.
--------
Han Anders Gavle var fyrst oppe om morgonen og hengde over kaffikjelen.So vart det bordseta att - primitiv slik ho ofte er i fjellet. Men matensmaka heilt framifrå. Han Mons Straume meinte det kunde vera godtmed ein kjøtbete attåt kakeskiva og byrja rota i kjøtgryta.Jau, kjøtbetar fann han. Men han fann ogso eine sokken sin som hanhadde rota og leita etter om morgonen.
Sokkenhadde koka mykje inn - han var ikkje større enn ein liten barnesokk.Det var ikkje underleg at kjøtsodet smaka so framifrå godt.
(Klikk her for å lesa meir om reinsjakt)
--
Slik kunde han David fortelja. Det var so levande. Ein kjende liksom varmeni skrotten av kjøtsodet då han skildra bordseta i Sødalen-
Sidanden dagen i femtiåra har eg hatt mang ein hyggeleg prat med han DavidSausjord. Han var ofte ein tur innom kontoret når han var påVangen. Då vart det både historiar og gjevande samtalar omandre emne. Han var av den typen menneske som ein gledde seg til åmøta. Ein vart i godt humør etter ei pratestund med han.
Om sumarane då me for til fjells møtte me som oftast han Davidheime i tunet eller på stølen i Reppane. Han arbeidde alltidmed noko. Truleg var han mellom dei som rekna arbeidet for ei velsigning.Han var kunnande med so mange ting. Litt av ein kunstnar var han ogso.Rundt om i heimane står ting han laga på sine eldre dagar.Dei vitnar både om handlag, stil og smak.
Eitav dei siste åra han levde fekk eg ei ølkjenga hjå han.Ho var laga av ei stor bjørkenuta. På kjenga står det:«Denne kjenga laga han David Sausjord til han Joans i 1975».
Eg fellte faktisk ei tåra den dagen han kom med denne storarta gåva.Ho skulde vera som ei lita takk for alle fjell- skildringane. Nårein sjølv ikkje er sprek nok til og ferdast i fjellet lenger, setein pris på å få vera med deg - -
Dette stod det i eit brev som låg i kjenga. Ho har heidersplassenpå hylla heime i stova. Kvar gong eg ser opp pä henne, minnesteg eit varmt venskap. Eg trur ikkje nokon diplom eller medalje vilde hagleda meir enn denne rauste påskyninga frå ein trufast og skynsamlesar -
HanDavid Sausjord var bonde i sinn og skinn. Han var mellom dei fremste ogframsynte. Då den store revolusjonen i jordbruket kom, var han nokoopp i åra. Men han var med dei fyrste som tok i bruk mekanikken ogdei nye driftsmåtane. Kven såg ein tidare på traktorsætetenn han David når ein for på dei kantar? Traktoren rugga lik-som so støtt av stad når han David sat ved rattet.
Deisom kom i prat med han vart storleg imponerte over alt han visste og fylgdemed på i den rivande utviklinga i jordbruket. Han tok i bruk dethan meinte var tenleg. Men det var ikkje berre innanfor jordbrukssektorenhan heldt seg orientert. Det same var tilfellet i politikken og samfunnsliveti det heile. Han visste det meste av det som var verdt å veta.
Det er likevel forteljekunsten eg minnest best. Skildringa hans om kalvenhennar Kristense og Anders M ølster var meisterleg. Dei hadde kyrnesine på Gullbrå om sumaren og reiste med dei om Engjalandsdalenog Reppane.
Gullbråmannen møtte dei der og buførde vidare overfjellet.
Mellom Brekketeigen og Fedlehaugane ligg som kjent vegen heilt utpågjelet. Ein junidag då ho Kristense og han Anders for der med buføra,var det ei kyr som sneisa etter ein kalv. Han skulde springa framom eionnor kyr på nedsida. Dette resulterte i at kalven ramla utføre- tjue meter rett ned i botnen på gjelet der elva rann strid i snøsmeltinga.
No - det var ikkje noko å gjera med dette. Kalven låg sjølvsagtsteindaud nede i gjelet. Dei måtte berre reisa vidare med buføra- -
Ei tid etterpå kom han David Sausjord ruslande utetter vegen. Hanfortalde vidare om hendinga omlag soleis - -
Det var nett som eg tykte eg høyrde eit grant mæle nede igjelet. Dette måtte eg sjå nærare på. Jau, nedei hylen under den store heggen stod det verkeleg ein kalv. Eg rusla heimoveratt og fekk tak i folk og mykje tog. Etter ein times arbeid fekk me kalvenopp pä Gilbakkesida. Han hadde noko skrubbsår, men sågut til å vera nokolunde beinheil. Kruna på den store heggenhadde teke av for fallet. Likeins hølen nedunder heggen.
Eit under var det likevel at kalven var i livet. Endå størreunder var det at han ikkje var nemneverdig skada.
Me fekk kalven med oss ut- etter på Gilbakkesida og bort om elvai Fedlehaugane. Der sleppte me han saman med nokre andre kalvar.
Medan me stod der kom ho Kristense og han Anders ruslande nedover att.
- Nei, men Anders, her er kalven vår, høyrde me ho Kristenseseia.
Kjaoka, svara han Anders. Du skynar vel so pass at kalven slo seg kvekki hel, so han ligg nok framleis i gjelet. Me lyt snakka med dei nede igardane og få han derifrå. Han kan ikkje liggja i elva og rotna.
- Nei og nei, eg skynar kanskje ikkje stort. Men her går no kalvenvår likevel. Det er det same kva du seier, sa ho Kristense.
- Skulde du ha haurt på verre kjaoka til kjerring. Eg trur du sersyner. Du må ikkje toska deg bort, var han Anders sin kommentar.
No kunde me ikkje teia lenger. Me måtte fortelja om kvar me haddefunne kalven. Ho Kristense velsigna oss for bergingsdåden i salvelsesfulleordelag. Han Anders var noko meir teiande - -
Timane vart ikkje lange når han David byrja å fortelja. Egminnest ein kveld eg sat i stova i Brekketeigen saman med han og han Brynjulv.Då skulde me hatt bandopptakar. Eine soga føre og hi etterkom på løpande band frå desse karane. Det vilde voreeit rikt tilskot til kultursoga - -
Eg er svært glad for dei stundene eg fekk saman med han David Sausjord.Han var eit kvardagsmenneske - eit stort kvardagsmenneske.
Meta-Description:
Meta-Keywords:

Helena Dagestad
(Frå eit skriftstykke utgjeve av Voss Kunstlag i sambandmed ei utstilling i 1988)
Biografiskeopplysningar
Helena Dagestad hadde slektsnamnet Bu og var fødd i 1867 påBusnes ved Ringøy. Ho voks opp i Hardanger og vart i ungdomstidasterkt påverka av miljøet omkring treskjeraren og målarenLars Kinsarvik, som hadde skule i Kinsarvik på desse tider. Utdanningi rosemåling hadde ho frå farbror sin, rosemålaren KnutOttosen Røynstrand (1846-1919). Ho gjekk også på kurssom vart skipa av Vestlandske Kunstindustrimuseum og fekk fleire offentlegestipend for å studera rosemåling.
På Kinsarvikskulen møtte ho treskjeraren Magnus Dagestadfrå Voss (1865-1957). Dei gifta seg, og etter nokre år i Hardangerog i Bergen, flytta dei til Voss i 1902. Her bygde dei verkstad, der hanskar og ho fargela.
I 1905 oppretta Vestlandske Kunstindustrimuseum ein snikkar -og treskjerarskulepå Voss, der Magnus vart styrar og Helena vart lærar i målingog fargelegging.
11912 drog dei seg ut av skulen, og i 1916 vart han nedlagd. Dei freistaså å reisa ein ny skule i samarbeid med Hordaland Ungdomssamlag,men så kom dei i økonomiske vanskar med verkstaden og gjekkkonkurs
Helena miste alt ho åtte. I 1920 vart dei skilde, og Helena flyttatil Vossestrand. Her livnærde ho seg med rosemåling og dekorasjonsoppdragtil ho døydde i 1947.

Helena Dagestad som kunstnar

Fram til 1920arbeidde ho nært saman med Magnus Dagestad, slik at dei fleste avarbeida deira frå denne tida er gjort i lag. Det var perioden forden såkalla drakestilen som var ein freistnad på å føravidare tradisjonane frå mellomalderornamentikken. Det nye var atutskårne gjenstandar og møblar vart fargelagde, noko som varsvært særmerkt. Dei nytta mykje grønt og brunt som botnfargar,medan ornamentikken og figurane kunne ha svært varierte fargar. Dettevart laga for salg, og møblar og andre gjenstandar vart selde overheile landet.
Etter ein lang periode då denne stilen hadde liten interesse,har den no kome i fokus att, og gjenstandar frå denne stilepokengår i dag for høg pris på auksjonar.
Den andre hovudretninga i arbeidet hennar var rosemåling. Hervar ho påverka både av Telemarks- og Hallingdalsstilen. l tilleggkan ein sjå påverknad frå Jugendstilen, der ho ofte nyttasvært tilfelde verkemiddel.
I rosemålinga innførde Helena grønt som botnfarge,noko som var uvanleg på desse tider.
Ho var og ein viktig fornyar av rosemålarkunsten på indreVestlandet. Stilen hennar er særmerkt og lett å kjenna att,der ho særleg utrnerkar seg ved uvanleg lange fine bogar.
Av andre aktivitetar dekorerte ho smågjenstandar som vart lagafor salg, slik som flasker, småskålar og brosjer. Ho fargelaogså fleire større arbeid av treskjeraren Styrk Hirth i Myrkdalen.
Meta-Description:
Meta-Keywords:

Johan Husdal, 90 år
Artikkel i avisa"Hordaland", mars 1985

- Johan Husdal fyller 90
40 år som meieristyrar på Vossestrand

Torsdag den 28. mars 1985 fyller Johan Husdal på Vinje 90år. Åndsfrisk som få og med eit uvanleg godt minne, erdet ein hugnad a slå av ein prat med han som var styrar påVossestrand Meieri i den lange tidsbolken frå 1924 til 64 - ei tidmed stor utvikling innan meieribruket.
- Han er fødd i Hosanger i Osterfjorden, og måtte tidlegut og då bar det austom til gardsplass og meieriarbeid. Turen gjekkvidare til Danmark og meieriskule der, sidan vart det Ålesund førhan tok Statens Meieriskule i Levanger.
- Etter eit opphald i Larvik kom han til Bergen som inspektørpå Hordaland Meieri, men han treivst ikkje med bylivet, sådå styrarplassen på Vossestrand var ledig søkte handen og kom hit i 1924.
Meieriet på Vinje var starta i 1908, så det var mangt sommåtte fornyast og rustast opp då Husdal kom. - Han skjønaat ei verksemd måtte investera og modernisera for å kunne verakonkurransedyktig.
- Største problemet vårt var at me ikkje hadde sikkerkraft, berre ein liten turbin i elva.
- Me hadde her på bygdene mykje vårberer mot hardinganesom hadde haustberer. Det kunne difor vera vanskeleg ofte å tevlamed dei om å få selja gamalosten når me hadde han fersk- og eg kjende til kjølemaskinene som var komne og tenkte me burdelaga oss kjølerom.
- I 1930 fekk eg styret med meg og me fekk bygd eit kraftverk og kjølelager.Eg torde ikkje fortelja styret kor mykje eg la inn på lageret framettervåren og sommaren, men då hausten kom fekk eg selt heile lagerettil 40 øre meir for kiloen enn om våren - då var detberre vellæte.
- Ja, me tente så godt at me kunne byggja nytt meieri i 1936.Og mjølkemengda auka; då eg kom låg me på 500.000l pr år, medan me var nærare 2 mill. l på det meste egkan hugsa.
Me hadde 220 leverandørar på det meste - no er vel taletnede i 60.
- I starten var det berre hestekøyring. Bøndene skipakøyrelag, men me hadde likevel 25 hestar på meieriet kvardag. Sidan vart det mjølkebilen som henta mjølka ved storevegendå Autolaget tok over køyringa. Då var det ein bondesom sa: Kva skal me bønder gjera no?
Mjølkeprisen var 8-10 øre literen då eg kom tilVossestrand, så det var harde tider. Det var difor framsynt av styretat dei gjekk med på bygging av kraftverk, og det var noko som ogsåkom sentrum her til gode fram til me fekk straum frp Voss i 1953.
I fritida er det fjellet og jakt og fiske som har vore Husdal si storeinteresse. - Eg har vore med på reinsjakt frå 1935 til 1973,fortel han.
- På hytta si på Øyaset har han og hatt mange gildestunder.
- I mange år var han den drivande krafta som formann i VossestrandSkilag, og fekk m.a. bygt ny 60 m bakke i 30-åra.
- Også i sin eigen organisasjon var han formann i fylkeslageti 10 år, og han er utnemnd til æresmedlem i laget.
- Kommunestyret var han og innom ein bolk - men det var ein simpeljobb, seier han, så han let det vera med det.
- Han var under krigen med å skipa Heimefronten på Vossestrand.Og dette var ei hard tid både for han sjølv og kona og restenav familien.
- Han hadde ofte folk liggjande i hytta si på Øyaset,og hadde oppladinga av batteri til radione deira m.a. og meldingstenste,post osv. Gestapo var ofte helane på karane han gøymde, menhan slapp sjølv alltid unna, sjølv om det ofte var dagevishan ikkje sov, då arbeidet måtte skjøttast som vanlegom dagen og alt det andre nattestider.
- Gode råd til andre om å ha da seg i så god formtil 90-års dagen?
- Ja, og det er ikkje gamalost. Eg et gamalost og, men når detgjeld å halda seg i form er det eit glas surmjølk førekvart mål som har vore min medisin.
- Og så fjellufta då. Eg røykte og ei tid, men dådei la på tobakken, frå 65 til 75 øre pakken, vart egså arg på alle pengane eg la ut at eg slutta, og godt var nodet, seier er den spreke 90-åringen
Meta-Description:
Meta-Keywords:

Odd Vinje 100 År - Hordaland, mars 2010
Hordaland, mars 2010. Samlar: Per Husdal oddvinje100
Meta-Description: Odd Vinje, Vossestrand 100 År
Meta-Keywords:


Vossestrand Sogelag
Epost: vossestrand.sogelag@gmail.com
        Rediger